Kenneth Blom

Illumination

11/6 - 25/6  2020

We should attempt to bring nature, houses and human
beings together in a higher unity.

Ludwig Mies van der Rohe



Kald sol- øyeblikk som fanger tiden
Allerede første blikk på Kenneth Bloms bilder fremkaller skjønnheten i Picassos «bonmot» som i 1932 i en samtale med Teriade bemerket «Nothing can be done without solitude-I have created my own solitude which nobody suspects».
Ser man Kenneth Blom mens han jobber med sine bilder bemerker man umiddelbart den konsentrerte atmosfæren som en spenning i rommet. Denne ensomheten (må omtales da det) er på en måte forutsetningen for å kunne lage disse utrolig intensive bildene. Den eksistensielle tilstedeværelsen av menneskekroppen med dens kroppsholdning som ofte er ut av balanse og de utviskede ansiktene – alt dette satt sammen til en veloverveid komposisjon som har en letthet i sin maleriske teknikk og form som kun oppstår etter mange år.
Det er bilder som på en forbløffende måte åpner sin rom til tanker som bare godt maleri oppnår, ved å tilby projeksjonsflater som inviterer betrakteren fritt i i bildets dypet.
Ved å se tilbake kan man fastslå at Bloms kryssende interesser viser seg tidlig: Man kan nesten snakke om en simultan prosess hvor interesse for kunsthistorie overlapper med fasinasjon for film og arkitektur.
I tillegg kommer en overveldende nysgjerrighet med bruk av farger og perspektiver og interessen for å teste ut grensene av det som kan synliggjøres.
Denne slik sett holistiske trenden vises allerede under studiene ved Akademiet og forsterket av Arvid Pettersen som har frembrakt en rekke bemerkelsesverdige studenter.
Et stilistisk trekk ved Bloms bilder er det virtuose spillet med den iskalde modernismen i arkitekturen med glassflater som ligner på speil som er stadig tilstede. Blom agerer her hemningsløs på flater som brukes for å reflektere det kalde lyset i bildene. Assosiasjoner til speilsalen i Versailles kommer samtidig med at man blir tatt av tendenser som vi er vant til fra Modernismen. Ikke få av Bloms bilder iscenesetter figurer såpass forlatt i rommet at man må tenke på Kolbes kvinne akt «Der Morgen» som er på utsiden av Barcelonas paviljong av Mies.
Den minimalistiske stilen av Bloms arkitektur forsterker fragiliteten av kroppene som dukker opp. Alt minner om frossen film, om øyeblikk som henger fast i tiden. Vi trenger lete langt i filmhistorien for å finne paralleller:» Agorafobien» som Alfred Hitchcock spiller på i «North by Northwest» 1959 , Gary Grant tapt i landskapet og den arkitektoniske kulissen i Vandamm Villa. Eller den noe senere filmen «Last year in Marienbad» av Sacha Vierny som er at annet eksempel på den nye estetikken i film. Og faktisk er Bloms bilder som i film ladet med atmosfære som gir en merkverdig spenning som man kun vanskelig kan unndras. Plasseringen av personen i bildet har en sentral rolle- alltid er blikket på kroppen i bildet også blikket på et uklart psykogramm som gjenspeiler kulde, avstand og en bunnløs ensomhet. I grunn handler det om å løse opp dette bildet – også det en kunst som Blom behersker perfekt. Mellomverdenen av refleksjonen mellom vann og glas danner et tidløs kontinuum som gjør at de plasserte kroppene synes å sveve.
Hos Blom er den maleriske antydning av figurene som han omrisser virtuost nok. I dette kan man se en elegant forankring i kunsthistorien, en gjenklang av utflytende øyeblikk hvor Francis Bacon visker den menneskelige kroppen med klut inn i lerretet.
Mer en alt annet virker presisjonen med den Blom fikserer figuren til omgivelsen. Påfallende er at «equilibren « , balansen i kroppen ofte er vist i oppløsning: kroppene er ofte sjanglende og fallende fiksert i bildene – noe som gjør at betrakteren oppfordres til å fullføre dramaturgien.
Filosofisk sett ønsker Blom å oppnå en «intettid»- en slags malt Stasis hvor tid er en irreal tilstand. Man kan si at Blom forankrer antydninger av tid i bildene. I grunnen er det et kalkulert angrep på seernes netthinne og emosjonelle verden. Arkitektur, natur og menneske kroppen danner så å si en visuell folie for den sterke atmosfæren som felles ned i bildene. Nærmest instinktiv svinger en stemning, en sensitiv temperatur med som ellers kun kan skapes i film. Dette har ikke minst noe med synets ambivalens å gjøre: allerede første blikket «premier regard» på bildet suggererer en naturalistisk malt scene som bretter seg ut foran oss – men så blir det fort klart at bildet ligger lukket foran oss. Blom bruker imidlertid et bredt arsenal av maleriske/ kunstneriske teknikker for å få oss til å se på essensen i bildet. Der hvor vi først kan se den realistiske betongen av arkitektur, løper abstrakte slirer og transparente fargeflekker og- felt inn som gir en irriterende virkning på synet.
Blom gir sin lyst på disse momentene med abstraksjon i bildet fritt løp, samtidig som han leverer en malerisk ekstase som gir inntrykk av et bilde i bilde. Da blir alle refleksjoner og speileffekter i de store glassfronter og bassenger til en eneste kald symfoni, til en stemning som legger seg over bildet som et ekstra nivå. Det som Blom her rister elegant og med kunstnerisk finesse ut av ermet er knyttet tett til Goethes statement « I call Architecture frozen music» .
Blom setter på en måte et energetisk felt fri, som trekker sin energi fra den hårtynne linjen mellom å se og emosjon. Man kan ikke unngå å sammenligne hemmeligheten i hans bilder med analogien i «Haute cuisine». Selv omfattende analyse av Bloms bilder fører ikke til en komplett forståelse. Her og der synes elementer og effekter som kan benevnes slik som duften av anis, kardemomme og sitron gress stiger opp fra tallerkenen. Men dette er bare en sensibel effekt av en oppskrift som Blom ikke frigir.
Hvordan skal man i det hele tatt karakterisere Kenneth Blom? Som maler av en følt uvirkelighet?
Det er nesten ingen tvil om at Blom har funnet et billedspråk i samtidskunsten som kvalitet ikke finnes maken til- ikke antydningsvis en gang!
Man ønsker å se bildene som synlig nedbør av et holistisk intellektuelt spill hvor maleren agerer samtidig som regissør, psykolog, arkitekt og stylist. Alt dette har en utrolig kinematografikk som minner i blant om subtil science fiction hvor fortid, fremtid og nåtid sømløs går over i hverandre.
Det fantastiske ved disse bildene er også at man bemerker en forankring i det spesifikke nordiske lyset som Munch kunne fremstille med så vibrerende intensitet.
I disse bildene Bloms kan man se etterklangen av de kalde solene som Edvard Munch malte så tungt- melankolsk i sine landskapsmalerier fra 1910-tallet. En sol i den lyset og varmen på mystisk vis ikke kommer til hverandre. Kenneth Blom har løftet denne melankolien som ikke minst er drivkraften i de storslagene malerier fra Skandinavia til et et annet energinivå.
Det er et lys som illuminerer bildene på en ny måte samtidig som den skaper denne kulden som legger seg som rimfrost over den menneskelige psyken.
I malerens fasinasjon i vår tids «comedie humaine» åpnes en port som konfronterer betrakteren hemningsløst med sine egne demoner.
Bloms bilder gjenspeiler en andpusten verden hvor det allerede jobbes med avskaffelsen av døden og der enden erstattes med en serie.
Med det endelige spørsmålet som tvinger seg frem via denne høy disiplinerte og innfallsrike malerstilen lar Blom tilskueren bli tilbake i seg selv i en meditativ kontemplasjon: hvor ønsker jeg å ankomme?

Hans Irrek.Cultural Essayist .Düsseldorf.


We should attempt to bring nature, houses and human
beings together in a higher unity.

Ludwig Mies van der Rohe



Cold sun -
Moments caught in time

The very first glance at the paintings of Kenneth Blom brings to mind the beauty
of Picasso’s remark made in conversation with Teriade in 1932:
"Nothing can be done without solitude. I have created my own solitude which nobody suspects.'
Watching Blom working on his paintings in his studio, you immediately notice the serene, concentrated atmosphere charging the room with suspense. One has to remark on this solitude because it is, so to speak, the prerequisite for creating these infinitely intense images. One could say that the images all but jump out at you with their impact. They could almost be stills taken from a movie. The existential presence of the human body; it's often imbalanced posture; it’s blurred facial features - all are rendered with accuracy and placed in a composition of misleading lightness that masks a painterly technique perfected over years.
The images open surprising avenues of thought, offering what only truly great painting can: a space deep down inside the image for the viewer’s gaze to develop freely.

In retrospect, Blom showed an early tendency to let his various interests overlap. We can speak of an almost simultaneous process in which an interest
in art history blended with his fascination for film and architecture. Added to the mix are
a boundless curiosity regarding the use of colour and perspective and a dedication to explore the very limits of what can be visually represented. This holistic approach was already apparent during his studies at the academy and was fostered to no small degree by his professor Arvid Pettersen, who produced a number of remarkable students.

Stylistically, the virtuose play among the omnipresent cold and smooth modernism of architecture and its mirror-like glass surfaces is a strong feature of Blom’s paintings. Blom moves freely across surfaces, using reflections in the glass to spread a cold light over the entire image. He plays with associations with the light concept of Versailles’ hall of mirrors, only to succumb a moment later to modern trends. More than a few of Blom’s staged images leave the central figure so lost in the surrounding space that associations with Kolbe’s female nude “Der Morgen” standing in front of Mies van der Rohe’s Barcelona Pavilion are inescapable. The fragility of emerging bodies is further underlined by the minimalist chic of Blom’s architectural structures.

It is no coincidence that everything is reminiscent of a film’s freeze frame, of moments caught in the flow of time. We don’t have to look far to find convincing examples from film history - Hitchcock’s indulged agoraphobia in the 1959 film North by Northwest is an obvious example - Cary Grant lost in a surrounding landscape or the architectural backdrop of the Villa Vandamm. Another outstanding example of a new aesthetic is the slightly later film “Last Year at Mariendbad” by Saha Vierny. Indeed, Blom’s paintings are as charged with atmosphere as these films and create a strange tension that is difficult to escape. A significant part of this effect is the placement of the subject within the picture. Our view of the body is always a view of an unfocused psychological profile as well, reflecting cold, distance and a bottomless void. Basically, the point is a dissolution of the image, a trick Blom has mastered to perfection. Seemingly, a timeless continuum is created by reflections in glass and water, giving the carefully placed, solitary figures the appearance of floating. A mere painterly suggestion of a figure is sufficient for Blom - he outlines them with virtuosity. This can be seen as an elegant grounding in art history, an echo of Francis Bacon’s moments in time featuring human bodies blurred onto the canvas with a rag.

What remains above all is the immense precision with which Blom fixes his subjects in their surroundings. It is striking how the equilibrium of the bodies is often represented in a state of dissolution. Many bodies are fixed in the painting while stumbling, falling or staggering. This trick constantly encourages the viewer - who, after all, ultimately creates the image - to mentally continue the dramatic action.

Philosophically, Blom aims for timelessness in his paintings. He creates a sort of painted stasis with time presented as an unreal and extended state. We could say that Blom places hints of time in his images. It comes down to a calculated and constructed attack on the eye and the viewer’s emotional world. Architecture, nature and the human body are all visual foils for the excessive atmosphere inherent in the paintings. An instinctual mood prevails, a sort of emotional temperature usually only created by film. This comes in no small part from an ambivalence in the act of “seeing”: the “premier regard”, the first glance at a picture, suggests a scene presented in a naturalistically painted manner. But it soon becomes clear that the paintings are locked to us. Bloom offers an arsenal of sophisticated painterly techniques to then reveal to us the essence of the image. Where we at first saw the realistic Beton Brut of architecture, abstract strokes and transparent dabs or fields of paint intrude, disturbing our view. Blom indulges his joy in these moments of abstraction, delivering at times a painterly ecstasy that is almost a painting within the painting. In those moments, all reflections and mirror effects of the large windows and pools crest in a singular, cold symphony, a mood that settles over the painting like a second layer. The painterly sophistication Blom displays here so elegantly is closely associated with Goethe’s statement: “I call architecture frozen music.”

In a way, Kenneth Blom releases an energetic field at those moments, drawing energy from the thin line between seeing and emotion. It is compelling to use the analogy of “Haute Cuisine” in regards to his paintings. The most thorough analysis will never completely decode Blom’s images. One finds occasional elements and effects to define and name, like the scent of anis, cardamon or lemon grass rising from a plate. But that is only the fragile effect of a recipe he doesn’t disclose.

So how is one, in the end, to define Kenneth Blom? As a painter of an emotional unreality? There is little doubt that Blom has found a visual language that doesn’t find even a rudimentary correspondence elsewhere in contemporary art.

One is almost tempted to see the paintings as the visible record of a heroic intellectual game in which the painter functions simultaneously as director, psychologist, architect and stylist. There is a tremendous cinematic quality, reminiscent at times to subtle science fiction, where past, future and present are seamlessly merged.

The miraculous element about these paintings, however, lies in their noticeable connection to that very specific nordic light Edvard Munch depicted with such oscillating intensity. We can find an echo of that cold sun in Blom’s paintings that Munch’s deeply melancholic landscapes captured during the teens of the 20th century. Mysteriously, light and warmth never manage to find each other in that sun. This melancholy - a driving force of the great paintings of Scandinavia - is raised to a new level of energy. It’s light illuminates the paintings, simultaneously creating a coldness that settles like a morning frost over the human psyche.

The painter’s fascination with the “comedie humaine” of our time opens a door for the viewers, bringing them face to face with their own demons. His paintings reflect a breathless world, a world already working on the abolition of death where the end has been replaced by seriality.

Finally, the viewer is abandoned by Blom to face the ultimate question resulting from these disciplined and imaginative paintings alone in meditative contemplation: Where do I wish to arrive?


Hans Irrek Cultural Essayist. Düsseldorf




Kalte Sonne -

Momente die sich in der Zeit verfangen haben




Bereits der erste Blick auf die Bilder Kenneth Bloms ruft einem unweigerlich die Schönheit des
jenes Bonmots von Picasso ins Gedächtnis, der 1932 in einem Gespräch mit Teriade bemerkte:
'Nothing can be done without solitude. I have created my own solitude which nobody suspects.'

Betrachtet man Blom bei der Arbeit an seinen Bildern im Studio, fällt einem sofort die abgeklärte konzentrierte Atmosphäre auf, die den Raum spannungsreich auflädt. Man muss von dieser Einsamkeit sprechen, weil sie sozusagen die Voraussetzung ist, um diese unendlich intensiven Bilder zu kreieren. Wir können von Bildern sprechen, die einen in ihrer Wirkung geradezu anspringen. Fast wirken diese Bilder wie Stills die aus einem Film geschnitten sind. Die existentielle Präsenz des menschlichen Körpers, ihre oft aus dem Gleichgewicht geratene Haltung, die verwischten Gesichtszüge,- all dass ist mit Akkuratesse in die Komposition gesetzt, hinter deren Leichtigkeit eine malerische Technik sitzt, die im Lauf von vielen Jahren zur Form gefunden hat. Es sind Bilder, die auf verblüffende Weise einen Raum in Denken öffnen, so wie es nur wirklich gute Malerei erreicht indem sie eine Projektionsfläche anbietet auf der sich der Blick in die Tiefe des Bildes beim Betrachter frei entwickeln kann.

In der Rückschau muss man festhalten, dass sich das Überschneiden der Interessen bei Blom schon früh gezeigt hat. Wir können bei Blom von einem fast simultanen Prozess sprechen, indem sich ein Interesse für die Kunstgeschichte, mit der Faszination für Film und Architektur überkreuzt. Dazu kommt eine überbordende Neugier für den Umgang Farbe und Perspektive und eine Hingabe, die Grenzen des Darstellbaren auszuloten. Dieser, so besehen holistische Ansatz, zeichnete sich schon im Studium an der Akademie ab und wurde nicht zuletzt durch Arvid Pettersen gefördert, der eine Reihe bemerkenswerter Studenten hervorgebracht hat.

Zu den stilistischen Merkmalen der Bilder Bloms gehört das virtuose changieren zwischen dem allgegenwärtigen eisglatten Modernismus der Architektur, deren Glasflächen zugleich wie Spiegel erscheinen. Blom agiert hier völlig unbefangen in der Fläche, zitiert hier die Reflexion des Glases als Mittel um das kalte Licht im Bild zu verteilen. Assoziationen zur Lichtkonzeption im Versailler Spiegelsaal kommen hier hoch, um sofort wieder von den Tendenzen vereinnahmt zu werden, die uns durch die Moderne vertraut sind. Nicht wenige der von Blom inszenierten Bilder stellen die Figur derart präsent verloren in den Raum, dass man an Kolbe Frauenakt 'der Morgen' denken muss, der sich vor der Außenwand des Barcelona Pavillons von Mies erhebt. Der minimalistische Chic der Blom'schen Architekturen unterstreicht die Fragilität der auftauchenden Körper zusätzlich.
Nicht umsonst erinnert alles gefrorenen Film, an Momente, die sich in der Zeit verfangen haben.
Wir müssen nicht lange in der Filmgeschichte suchen um schlagende Vergleiche zu finden,- ganz offensichtlich ist ja die 'Agoraphobie' die Alfred Hitchcock so genüsslich in 'North by Northwest', 1959 ausspielt, ein Beispiel das man heranziehen kann, etwa einen in der Landschaft verlorenen
Cary Grant und die architektonische Kulisse der Vandamm Villa. Oder der wenig später realisierte Film 'Last year in Marienbad' von Sacha Vierny ', der ein herausragendes Beispiel für eine neue Ästhetik des Films ist. Und tatsächlich sind Bloms Bilder wie im Film geradezu atmosphärisch aufgeladen, sie erzeugen eine seltsame Spannung, der man sich nur schwer entziehen kann. Dabei spielt die Setzung der Person im Bild eine besondere Rolle. Immer ist der Blick auf den Körper im Bild zugleich auch der Blick auf ein verschwommenes Psychogramm, indem sich Kälte, Distanz und eine bodenlose Verlorenheit spiegeln. Im Grunde genommen geht es um eine Auflösung des Bildes, auch das ein Kunstgriff den Blom bis zur Perfektion beherrscht. Die Zwischenwelt aus Reflexionen aus Glas und Wasser scheint ein zeitloses Kontinuum zu bilden, in dem die solitär gesetzten Körper wie schwebend erscheinen.
Bei Blom genügt die malerische Andeutung der Figuren, die er virtuos umreisst. Man kann darin eine elegante Verankerung in der Kunstgeschichte sehen, einen Anklang an jene verschwommenen Momentaufnahmen, bei denen Francis Bacon den menschlichen Körper, mit dem Lappen verwischt in die Leinwand eingerieben hat.

Mehr noch als alles andere wirkt die ungeheurer Präzision nach, mit der Blom die Figur in der Umgebung fixiert. Auffallend ist, dass das Equilibre, das Gleichgewicht der Körper oft sozusagen in der Auflösung dargestellt ist. Taumelnd, fallend, stürzend sind viele der Körper im Bild fixiert,- ein Kunstgriff der den Betrachter, der das Bild ja letztendlich macht,- beständig dazu anhält die Dramaturgie weiterzudenken.

Es ist philosophisch betrachtet eine Nichtzeit die Blom mit seiner Malerei ansteuert. Eine Art gemalte Stasis, in der sich die Zeit als unwirklicher und gedehnter Zustand präsentiert. Wir können davon sprechen das Blom Hinweise auf Zeit im Bild verankert. Im Grunde genommen ist es ein kalkulierter Angriff auf die Netzhaut und die emotionalen Welt der Betrachter, den Kenneth Blom
hier konstruiert. Architektur, Natur und der menschliche Körper bieten sozusagen eine visuelle Folie für die überstarke Atmosphäre, die den Bildern eingeschrieben ist. Fast instinktiv schwingt eine Stimmung mit, eine sensitive Temperatur, wie sie sonst nur der Film erzeugen kann. Das hat nicht zuletzt mit einer Ambivalenz des Sehens zu tun: bereits der 'premier regard' der erste Blick auf das Bild suggeriert eine Szene die sich vor uns in naturalistisch gemalter Manier ausbreitet,- doch dann wird schnell klar, das die Bilder wie verschlossen vor uns liegen. Blom hält ein Arsenal hoch delikater malerischer Techniken bereit, um uns dann doch klar auf die Essenz des Bildes schauen zu lassen. Dort wo wir im ersten Moment noch ganz realistisch den Beton Brut der Architektur sehen können, laufen abstrakte Schlieren, transparente Farbflecken und Felder ein, die sich irritierend auf das Sehen auswirken. Blom läßt seiner Lust an diesen Momenten der Abstraktion im Bild freien Lauf, mitunter liefert er eine malerische Ekstase ab, die wie ein Bild im Bild erscheint. Dann werden alle Reflexionen und Spieglungen, die sich in den großen Fensterfronten und Pools brechen zu einer einzigen kalten Symphonie, zu einer Stimmung die sich wie eine zweite Ebene über das Bild legt. Was Blom hier in malerischer Raffinesse so elegant aus dem Ärmel zieht ist eng an Goethes Statement 'I call Architecture frozen Music' gebunden.

Kenneth Blom setzt hier sozusagen ein energetisches Feld frei, das seine Energie aus der hauchdünnen Linie zwischen Sehen und Emotion zieht. Man kommt nicht umhin das Geheimnis seiner Bilder in einer treffenden Analogie mit der 'Haute cuisine' zu vergleichen. Bei aller Analyse wird man die Bilder Blom's nie komplett dechiffrieren können. Hier und dort tauchen Elemente und Effekte auf die man konstatieren und benennen kann, wie der Geruch von Anis, Kardamon oder Zitronengras der über dem Teller aufsteigt. Doch ist das nur der sensible Effekt eines Rezeptes, das
Blom nicht freigibt.


Überhaupt: wie also soll man Kenneth Blom charakterisieren? Als Maler einer gefühlten Unwirklichkeit? Es besteht kaum ein Zweifel daran, dass Blom in der zeitgenössischen Kunst zu einer Bildsprache gefunden hat, die es so kein zweites mal, nicht einmal im Ansatz existiert.

Fast möchte man die Bilder als sichtbaren Niederschlag eines holistischen, intellektuellen Spiels sehen, indem der Maler zugleich als Regisseur, Psychologe, Architekt und Stylist agiert. Das alles hat eine ungeheure cinematographische Qualität, die mitunter an subtil gemachte Science Fiction erinnert, in der Vergangenheit, Zukunft und Jetztzeit nahtlos ineinanderfließen.

Das wunderbare an diesen Bildern ist aber auch, dass man ihnen auch eine Verankerung in einer jenes ganz spezifischen nordischen Licht bemerkt, das Munch mit vibrierender Intensität darstellen konnte. Wir können in diesen Blom's Bildern den Nachhall jener kalten Sonne sehen, die Edvard Munch so schwerst-melancholisch in seine Landschaftsdarstellungen der 1910er Jahre gebannt hat. Einer Sonne in der die Licht und Wärme auf geheimnisvolle Weise nicht zueinander kommen.
Kenneth Blom hat diese Melancholie, die nicht zuletzt eine treibende Kraft für die großartigen Bilder Skandinaviens ist, auf ein anderes Energieniveau gehoben. Es ist ein Licht, das auf eine neue Art und Weise die Bilder illuminiert und zugleich jene Kälte erzeugt, die sich wie Raureif über die menschliche Psyche legt.

In der Faszination des Malers an der 'Comédie humaine' unserer Zeit öffnet sich für den Betrachter ein Tor, dass ihn hemmungslos mit den eigenen Dämonen konfrontiert. Blom's Bilder spiegeln eine Welt außer Atem, in der bereits an der Abschaffung des Todes gearbeitet wird und das Ende durch die Serie ersetzt worden ist.

Mit der finiten Frage die sich aus dieser hoch disziplinierten und einfallsreichen Malerei ergibt, läßt Blom den Betrachter in meditativer Kontemplation auf sich selbst geworfen zurück: wo möchte ich ankommen?

Kenneth Blom · Act of God · 2020 · 190 x 170 cm

Act of God
2020
190 x 170 cm

Kenneth Blom · Illumination · 2020 · 170 x 190 cm

Illumination
2020
170 x 190 cm

Kenneth Blom · Illumination. Gallery Haaken. Oslo · 2020

Illumination. Gallery Haaken. Oslo
2020

Kenneth Blom · The Pond · 2020 · 170 x 190 cm

The Pond
2020
170 x 190 cm

Kenneth Blom · Gallery Haaken · 2020

Gallery Haaken
2020

Kenneth Blom · gallery Haaken · 2020

gallery Haaken
2020

Kenneth Blom · gallery Haaken · 2020

gallery Haaken
2020

Kenneth Blom · gallery Haaken · 2020

gallery Haaken
2020

Kenneth Blom · Leaving.  Gallery Haaken Oslo · 2020 · 160 x 140 cm

Leaving. Gallery Haaken Oslo
2020
160 x 140 cm

Kenneth Blom · Rebell. Galleri Haaken · 2020 · 160 x 140 cm

Rebell. Galleri Haaken
2020
160 x 140 cm

 
Webutvikling: Erlend Schei