Kenneth Blom

Henrik H. Langeland
23 May 2024
Author


Some artistry takes a long time to like. One may have seen and
known the artworks over several years, and perhaps related to
them with indifference, even with disapproval, before changing
perception and sees something valuable in them that you previously did not
interested in.
Other artistry hits with force and intensity already
at first glance. One sees a painting, a sculpture, a
drawing or installation and think: I like this! This
talking to me. Here I am awakened, here I am in harmony. Not in
the sense that one has thus seen what there is to see, realized
that which is to realize and move on. Rather so that
The first meeting opens the door for something more. Something to explore. Something to go
on a journey of discovery in, both as aesthetics, as emotionality and
as recognition.
For me, the encounter with Kenneth Blom's art was of such intense and
immediate species. It happened in the early 2000s, when it
there were still some who read paper newspapers. In connection with a
exhibition was one of his paintings reproduced in Aftenposten.
I don't remember where the exhibition was held, but the painting
stays with me just as strongly to this day. I stayed with
the newspaper in front of me and stare at it. Long. Size-wise was
not the strange stuff, the newspaper had hardly treated one
stamp format on the reproduction. Nevertheless, I stayed
struck by the power of it. The painting shot into me. And
thus my interest in Kenneth Blom's diverse and
fascinating artistry awakened.
Since then I have been lucky enough to follow him for twenty years, both
as an artist and private person.
The production has gradually
became voluminous. Yet it is with the same joy and enthusiasm
I welcome a new work by him, a new exhibition, a new one
journey of discovery into Kenneth's world.
Kenneth Blom is consistent in his expression. He has through
the years cultivated and refined a circle of motifs, a palette and a
perspective that has given him an unmistakable signature and done
him to one of the country's most prominent visual artists. He
belongs to a generation of painters who have occasionally felt
disregarded by the prevailing art dogma in their formative years.
It was a quite different aesthetic that dominated in Kenneth's
apprenticeship where there was no canvas, oil paint or figuration
high in course. Nevertheless, Kenneth Blom has always been rock solid
belief in classical painting. He has always expelled one
care for whose shoulders he stands. At the same time, he has
all the while preserving the will to stretch. Always far, and
always a little longer.
The exhibition in the Bomuldsfabriken Kunsthall fits in
the theme in Blom's artistry. Spatiality, lines, fields and
surfaces have always characterized his paintings, whether
landscape, architecture or people he allows access to
expression.
Kenneth paints three-dimensionally. The world moves inwards and
onto the canvases. The flat is given life in space. It is always there
a seriousness in his pictures. They have weight, both in shape and
contents.
At the same time, the exhibition marks a further development: Often has
Kenneth's pictures had something resting about them, the paintings have
characterized by calmness. Not calm understood as harmony, but as a condition.
In recent years, the artworks have also been characterized by drama.
Not only are the landscapes more dramatic, with gloomy skies and
disturbing, almost bleeding horizons. The same goes for
also the people: Where the former artistry most often
reproduce figures in solitude or in silent communication ‒
preferably a lack of such - he now also paints people who
falls, people chasing and being chased, people in battle and in
physical conflicts. The basic mood is nevertheless the same:
Kenneth's people struggle to be in the world. They are human beings
who feel uneasy about existing, and who struggle with relating
to the surroundings, whether it is nature, architecture or
other individuals. As we all do, to a greater or lesser extent, i
a world that is becoming increasingly problematic to take on.
To look at a Blom painting is primarily to look at yourself
self.


Henrik H. Langeland
23. mai 2024

Noen kunstnerskap tar det lang tid å like. Man kan ha sett og
kjent kunstverkene over flere år, og kanskje forholdt seg til
dem med likegyldighet, endog med misbilligelse, før man endrer
oppfatning og ser noe verdifullt i dem som man tidligere ikke
fattet interesse for.
Andre kunstnerskap treffer med kraft og intensitet allerede
ved første gangs blikk. Man ser et maleri, en skulptur, en
tegning eller installasjon og tenker: Dette liker jeg! Dette
snakker til meg. Her vekkes jeg, her er jeg i samklang. Ikke i
den forstand at man dermed har sett det som er å se, innsett
det som er å innse, og går videre. Snarere slik at
førstegangsmøtet åpner for noe mer. Noe å utforske. Noe å gå
på oppdagelsesferd i, både som estetikk, som emosjonalitet og
som erkjennelse.
For meg var møtet med Kenneth Bloms kunst av en slik intens og
umiddelbar art. Det hendte tidlig på 2000-tallet, da det
fremdeles var noen som leste papiraviser. I forbindelse med en
utstilling var et av maleriene hans gjengitt i Aftenposten.
Jeg husker ikke hvor utstillingen ble holdt, men maleriet
sitter like sterkt i meg den dag i dag. Jeg ble stående med
avisen foran meg og stirre på det. Lenge. Størrelsesmessig var
det ikke rare greiene, avisen hadde knapt spandert et
frimerkeformat på gjengivelsen. Ikke desto mindre ble jeg
truffet av kraften i det. Maleriet skjøt seg inn i meg. Og
dermed var min interesse for Kenneth Bloms mangfoldige og
fascinerende kunstnerskap vekket.
Siden har jeg vært så heldig å følge ham gjennom tyve år, både
som kunstner og privatperson. Produksjonen har etter hvert
blitt omfangsrik. Likevel er det med den samme glede og glød
jeg imøteser et nytt verk av ham, en ny utstilling, en ny
oppdagelsesferd inn i Kenneths verden.
Kenneth Blom er konsistent i sitt uttrykk. Han har gjennom
årene dyrket frem og foredlet en motivkrets, en palett og et
perspektiv som har gitt ham en umiskjennelig signatur og gjort
ham til en av landets mest markante billedkunstnere. Han
tilhører en generasjon malere som tidvis har følt seg
tilsidesatt av det rådende kunstdogmet i deres formative år.
Det var en ganske annen estetikk som dominerte i Kenneths
læretid der hverken lerret, oljemaling eller figurasjon stod
høyt i kurs. Kenneth Blom har likevel alltid vært klippefast i
troen på det klassiske maleriet. Han har alltid utvist en
aktsomhet for hvem han står på skuldrene til. Samtidig har han
hele tiden bevart viljen til å strekke seg. Alltid langt, og
alltid litt lenger.
Utstillingen i Bomuldsfabriken Kunsthall føyer seg inn i
tematikken i Bloms kunstnerskap. Romlighet, linjer, felt og
flater har alltid preget maleriene hans, enten det er
landskap, arkitektur eller mennesker han lar komme til
uttrykk. Kenneth maler tredimensjonalt. Verden går innover og
utover på lerretene. Flaten gis liv i rom. Det ligger alltid
et alvor i bildene hans. De har tyngde, både i form og
innhold.
Samtidig markerer utstillingen en videreutvikling: Ofte har
Kenneths bilder hatt noe hvilende over seg, maleriene har vært
preget av ro. Ikke ro forstått som harmoni, men som tilstand.
I de senere årene er kunstverkene også betegnet av dramatikk.
Ikke bare er landskapene mer dramatiske, med dystre himler og
urovekkende, nærmest blødende horisonter. Det samme gjelder
også menneskene: Der det tidligere kunstnerskapet som oftest
gjenga skikkelser i ensomhet eller i taus kommunikasjon ‒
gjerne mangel på sådan ‒ maler han nå også mennesker som
faller, mennesker som jager og jages, mennesker i kamp og i
fysiske konflikter. Grunnstemningen er likevel den samme:
Kenneths personer strever med å være i verden. De er mennesker
som føler uro ved å eksistere, og som kjemper med å forholde
seg til omgivelsene, enten det er natur, arkitektur eller
andre individer. Slik vi alle gjør, i mer eller mindre grad, i
en verden som blir stadig mer problematisk å ta inn over seg.
Å betrakte et Blom-maleri er først og fremst å betrakte seg
selv.